KULTURELL APPROPRIASJON

Jeg har ofte i det siste blitt spurt om mine tanker rundt kulturell appropriasjon og kontroversene omkring #JeSuisSiv. Så langt har jeg ikke sagt så mye, selv om det er et tema som står meg veldig nært på grunn av min samiske etnisitet. For det er nemlig slik at kulturell appropriasjon skjer overalt. Stort sett oppfattes det som harmløst, for hva er vel for eksempel faren – bortsett fra det rent estetiske – ved at enkelte ungdom her hjemme adopterer elementer fra den britiske chav-kulturen?

Men her snakker vi om at majoritetskulturer adopterer og tar i bruk viktige kulturelle symboler og uttrykk fra folkegrupper de har undertrykt, og i verste fall forsøkt å utslette. Da er det faktisk ikke lenger harmløst – da snakker vi om «cultural misappropriation». At så mange ikke ser ut til å forstå denne vesensforskjellen er alvorlig, og viser at mye av norsk forståelse og aksept for urbefolkninger ikke alltid er bundet opp i faktakunnskaper.

Dette er ikke et nytt fenomen. Vi ser det når multinasjonale selskaper tar patent på urbefolkningers tradisjonelle kunnskap om flora og fauna. Vi ser det når tradisjonelle symboler brukes av utenforstående som tatoveringer fordi det er «kult». Og vi ser det når musikalske uttrykk fra urfolk, eller andre minoriteter, kombineres med techno-rytmer og blir big business uten at opphavsmenneskene blir kompensert eller konsultert på forhånd.

Mange har nevnt at Jensens bruk av et stereotypisk indianerkostyme er alvorlig fordi det bunner ut i et vestlig dannet bilde av «squaw» som et seksuelt objekt til glede for mannen. Det som er ille, er at denne tanken slettes ikke er død. Studier viser at urfolkskvinner topper statistikken når det gjelder vold og seksuelle overgrep. I tillegg er det et faktum at trafficking er et seriøst problem for kvinner i urfolkssamfunn, selv om media vier det lite oppmerksomhet.

Allikevel synes folk flest, i hvert fall etter norsk offentlighet å dømme, at det er greit å kle seg ut som Pocahontas – for «det gjør man jo tross alt som barn». Ok, men barn vet faktisk ikke bedre – og det er vesensforskjell på at fem år gamle Thea fra Grorud vil være sin Disney-heltinne på halloween og Siv Jensens valg av festantrekk. Just saying!

La oss så ta for oss kommentarene og harseleringen som blant annet Christina Henriksen og Aili Keskitalo har måttet tåle etter at de gikk ut og refset Jensen. Bortsett fra språket, er kofta det viktigste kulturuttrykket blant samer i dag. Kofta inngår i et stille språk hvor signaler og koder forteller om hvilken plass i livet man befinner seg og bærerens bakgrunn. I enkelte tilfeller kan kofta også si noe om personens familiære forhold. Mye av denne kunnskapen gikk i enkelte områder tapt under fornorskinga. Og selv om koftemønstrene i dag er gjenoppdaga ved å se på norske museumssamlinger og private bilder, så er det ikke alltid slik at kunnskapen om kodene revitaliseres. For om kunnskapsbærerne (árbeceahppi) ikke lenger lever, så gjør heller ikke kunnskapen det. Med andre ord: Den kunnskapen vi sitter igjen med er viktig, og du kan banne på at vi verner om den.

Dette bringer meg til fornorskingen og det faktum at kofta i noen områder forsvant. Især gjelder dette kyststrøk hvor fornorskinga var spesielt hard. For mange samer var det vanskelig å bruke kofta fordi det assosierte deg med et folk og en kultur som blant annet ble definert som «urgammel Polar-Rase», «arktisk steinalderfolk» – og la oss ikke glemme «primitiv», uten evne til teknologiske og kulturelle endringer.

Selv om mye har endra seg, er fortsatt det å ta på seg kofte en bevisst handling, like bevisst som å ta den av seg for å slippe skammen assosiert med det samiske. Å ta på seg kofta er en handling som motsier synet på samisk kultur som mindreverdig, og en handling som utfordrer skammen fornorskinga skapte ved det å være same. Å ta på seg kofte viser, for å sitere fantastiske Sofia Jannok, at «We are still here»! At dette reduseres til moro, spøk eller kostyme, er faktisk ikke OK.

---

Kronikk på trykk i Klassekampen, Fredag 3. november, 2017.