MER ENN ET PLAGG

GÁKTI SOM FORTELLING OG JURIDISK DOKUMENT.

Den siste tida har media florert av meninger og ytringer om den samiske kofta, eller gákti [nordsamisk].

For det første så syns jeg det er veldig trist at spørsmål om koftebruk og hvem som har rett til å bruke kofte reduseres til identitetspolitikk. Nå har riktignok nyere forskning pekt på kofta som en av de viktigste identitetsmarkørene vi samer har. Men spør enhver same og de vil garantert ha delte meninger om dette. Jeg forstår hvorfor.

Identitetspolitikk er en politisk mobilisering på vegne av identitetsgrupper og tar gjerne sitt utgangspunkt i det faktum at nevnte gruppe har blitt utsatt for en eller annen form for marginalisering. I og for seg er dette en helt grei definisjon, men problemet med denne definisjonen er at den åpner for at legitime krav og/eller kritikk fra urfolksgrupper – og andre minoriteter – kan reduseres til et spørsmål om identitet alene. Hvilket jeg opplever at denne debatten om hvem som skal få lov til å bruke kofte er blitt. Og det er synd, fordi gákti og koftebruk er så mye mer enn identitet.

Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om gákti på en måte som mange kanskje ikke er vant med. Jeg baserer meg på egen forskning over de siste fire årene, men dette er kun et lite utdrag.

Jeg vil begynne med å si litt om den historiske bakgrunnen for dagens kofte. Deretter forteller jeg kort om fornorskingens effekt på kofte-tradisjoner før jeg så avslutter med noen konkluderende bemerkninger om koftas rolle som mer enn en identitetsmarkør.

Historisk redegjørelse.

Som enhver historisk redegjørelse starter jeg selvfølgelig med historien, og hva passer vel da bedre enn å se til den romerse historikeren Tacitus.  I hans verk “Germania”  fra det første århundret e. Kr. fortelles det om Fenni, et nordlig folk hvis fremste kulturtrekk er ski og klær laget av lær. De lærde strides riktignok om hvorvidt det faktisk er samer som blir omtalt, men de fleste mener likevel at det er en sannsynlig tolkning. Noe mer utfyllende er Paulus Diaonus når han omlag 600 år senere skriver at samer gjerne er kledd i tunikalignende plagg laget av skinn fra reinsdyr. Ottar fra Hålogaland nyanserer bildet noe og nevner en rekke andre dyr hvis skinn blir brukt til å lage samiske klær.

Men det er først på 15-og 1600-tallet at man kan begynne å snakke om et reelt samisk antrekk. Både Olaus Magnus i 1555 og Johannes Schefferus i 1674 forteller i sine verk om særskilte plagg ved navn piask og modde. Begge er gamle samiske begreper for henholdsvis pesk og skinn.

I sin tidligste form var pesken relativt enkel. Den bestod av skinnet fra to dyr lagt flatt mot hverandre, pelsside mot pelsside, og deretter festet skulder mot skulder. Pesken ble så trukket over hodet med pelssiden ut, og bundet fast om livet.  

En slik praksis er ikke unik for den samiske kulturen, men finnes tvert imot i de fleste arktiske kulturer. Etterhvert begynte likevel en særegen samisk variant av pesken, eller beaska, å vokse frem.  Denne bestod av skinn fra 5 til 7 dyr og inkorporerte blant annet kiler for å gi plagget dets særegne snitt. Det er dette snittet vi i stor grad finner igjen i kofta idag.

Akkurat når et slikt skifte har skjedd er vanskelig å datere helt nøyaktig, men kort tid etter at beaskka for første gang nevnes blir tilsvarende plagg i farget tøy nevnt i skifteprotokoller fra Troms. Sannsynligvis er dette de første dokumenterte gávttiit vi har å forholde oss til. Nå skal det sies at disse kildene ble skrevet av ikke-samer og at det derfor ikke er førstehåndskilder vi snakker om.  Å si noe helt konkret om gávttiit basert på dette kildematerialet er derfor vanskelig, men en del fellestrekk nevnes som vi i dag kan finne igjen på samtidige gávttiit – heriblant farger, dekor og snitt.

Et innovativt bruksplagg.

Dette betyr ikke at en gakti er et statisk plagg uendret fra sin begynnelse frem til i dag. Kofta er og har alltid vært et bruksplagg. Den kan dermed endre seg i takt med tid, mote og funksjon – tilgjengelige materialer har selvfølgelig også spilt en vesentlig rolle.

Min áhčči [far] har f. eks. fortalt at før i tiden skulle herregaktien i hans område være så lang at om man bøyde seg og tittet mellom beina på seg selv så skulle man se koftas bakside. Hvis ikke, så var kofta for kort. Hvilket forteller noe om at lengde har forandre seg over tid.

Noe annet man kan høre om er f. eks. de forandringene som skjedde i 1980-årene. Siessá, min fars eldste søster, har fortalt at koftene var veldig korte på den tida med et langt kortere skjørt en hva man var vant med fra tidligere bruk. Det var heller ikke uvanlig å se kofte med puffermer.

Går vi litt lenger tilbake i tid så har f. eks. enkelte områder med sterk læstadiansk tilstedeværelse hatt noe forenklede varianter av kofter – disse koftene ble gjerne kalt for Dorres reformasjonskjole. Det vil si, snittet er omentrent det samme, men pynten ble sterkt forenklet. Det er allikevel slik at man er nødt til å holde seg innenfor visse rammer.

Det stille språket

Dette henger sammen med at kofta inngår i et stille, men visuelt språk som kommer til syne blant annet i mønstersnittet, tilbehøret og i pynten på kofta. Spesielt i pynten ligger enormt mye av den samiske tause kunnskapen – både rygg, skulder, hals erme og holbi kan nemlig fortelle om brukerens plass i det samiske samfunnet ved å kommunisere områdetilhørighet, slektskap, kjønn, sivilstatus, sosial “status” og identitet.

Status kan blant annet indikeres i valg av farge. Om du snakker med eldre i Sápmi så vil mange fortelle at fargen hvitt, i nord-og lulesamisk område, og grått, i sør-samisk område, før var forbeholdt arbeidskofter – ufarget stoff var det rimeligste på markedet og arbeidskofter var derfor sydd i dette stoffet. For en del eldre betyr dette at fargen hvit, og grå, ikke skal brukes på finkofta fordi dette indikerer fattigdom.

Et annet element som kan indikere status ligger sannsynligvis også i dekor på koftekrager. Dette har riktignok ikke blitt bekreftet i skriftlige kilder, men enkelte muntlige fortellinger som har overlevd fra 1800-tallet forteller at samfunnets åndelige ledere, noaidi, gjerne hadde sin rolle og status merket ved tilføring av konkrete symboler på koftekragen.

Mer enn sosial status, så ligger mye av koftas relevans i at den sier noe stedstilhørighet, blant annet via holbi eller fargevalg på hals, skulder og arm. Dette er enormt viktig. 

Det samiske samfunnets er bygd omkring slekstskap eller fuolkkit. Sannsynligvis er dette en rest av siida-systemets sosiale struktur. En siida betegner et konkret geografisk område som brukes av en bestemt gruppe. Retten til å fiske, jakte, sanke og benytte seg av dette området får man via slektskap til foregående generasjoner. Til tross for at vi i dag ikke lenger lever i siida-systemet, så er den sosiale strukturen synlig i kofta og når man kler seg i sen så synliggjør man sin plass i denne strukturen for andre.

Her er det vesentlig å huske at samisk kultur var og er en muntlig kultur. Det betyr at vår historie og våre dokumenter – vårt kunnskapsarkiv – er å finne i gjenstander. Sannsynligheten er med andre ord stor for at kofta har vært, og til en viss grad fortsatt er, et juridisk dokument som forteller om sin brukers arvede rettigheter.

Med andre ord, ved å kle på seg kofta kler man på seg sin historie, sin bakgrunn og sin tilhørighet i et kompleks og mangfoldig samfunn som tross utallige forsøk på assimilering, fortsatt er her med sin rike kultur.

Kofta har også en åndelig dimensjon. På samisk sier vi diida eller tiida. Tiida er utøvelsen av visse gamle ritualer som går i arv fra person til person. Disse ritualene kan man si er rester av eldre samisk tro og religionsutøvelse. Så en person som praktiserer tiida opprettholder dermed en ubrutt tradisjon som utøves i tilknytning til visse deler av hverdagens gjøremål. Veldig mange tiida som har overlevd er knyttet nettopp til kofta. De færreste liker å snakke om tiida, hvilket har resultert i at mange som i dag tar opp igjen koftetradisjon kanskje ikke er klar over det rituelle aspektet i kofta. En tiida kan være veldig enkel. F. eks. hvordan man skal snøre vuoddagat [skobåndene], hvilken vei og hvordan dusken skal festes.

En viktig tiida har sammenheng med fargebruk på koftebånd. I gammel samisk religionsutøvelse var sola, Beaivaš, en viktig skikkelse. Beaiváš var ansett å være Far til alle. På ett eller annet tidspunkt så beggynte man å assoisere fargen gul med Beaiváš. Ved å bruke litt gult på kofta viser derfor mange i dag sin aktelse for Beaiváš og man annerkjenner hans rolle i skapelsen. Ved å bruke for mye gult derimot viser man det motsatte. Man forteller verden at man ikke lenger respekterer eller tror på Beaiváš. Detter er nok grunnen til at man enda ser så få kofter som er sydd i gult stoff.

En gákti er med andre ord langt mer enn en etnisk markør og utrykk for samisk identitet – selv om den selvsagt er det også.

En gákti bærer på kunnskap om det samiske samfunnet, om våre forfedre, om vår rolle i verden, , om vår historie, og om våre juridiske rettigheter i det samiske samfunnet. Her finner vi den primære grunnen til at vi ikke ønsker at folk som ikke er samer, eller som ikke er invitert inn i en siida, skal bruke kofter.

5 kommentarer Legg til din

  1. Robin Davis sier:

    Thank you Liisa. That was most informative.

    Liker

    1. liisaravna sier:

      Happy to hear that.

      Liker

  2. Jane Margrete sier:

    Hei Liisa-Ràvnà! Fin og nyttig artikkel. Men lurer på hvorfor det er illustrert med en «protestgàkti»/jorggogàkti på kanten? Jane🙂

    Liker

    1. liisaravna sier:

      Rett og slett fordi det var det bildet jeg hadde liggende som ikke viste person, og firdi jeg egentlig syns det passer fint inn i diskusjonen.

      Liker

  3. Rune Molnes sier:

    Dette med klær som juridisk dokument er fantastisk spennende. Jeg har hørt at den opprinnelige shetlandsgenseren har noen slike markører. Selv i tidligere tider så genserne like ut, men da de gikk nærmere inn på mønsteret kunne de identifisere alt fra slekt, familie til enkeltperson. Dette var viktig på Shetland, da det hendte rett som det var at noen druknet i forbindelse meg fiskeri til havs. Kanskje noe av det samme gjorde/gjør seg gjeldende også med samiske klær. At for eksempel ornamentikk og annet mønster i spesielle anledninger er ment å skulle definere identitet helt ned på individnivå.

    Noe annet du bør spekulere mer over, nå som du har kommet så godt i gang, er å definere samiske klær i steinalderen, bronsealderen, jernalderen og vikingtid. I alle disse tidsepokene er jeg helt sikker på at det samme fant sted i klesveien, som du skisserer i din artikkel ovenfor.

    Lykke til videre i ditt arbeid, Liisa-Rávná!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s